Tenk deg at du sitter rundt et middagsbord med hyggelige mennesker. Mennesker du har kjent i mange år. God mat, god drikke, og praten går livlig. Samtaletemaer som å ha riktig bil, det går greit på jobb, siste anskaffelser, flashe nye gode bekjentskaper, reisemål osv. Du har kanskje sittet rundt det bordet selv?
Jeg er så drit lei at alt er så fint. ”Jeg har det fint”, ”det går fint på jobb”, ”jo takk, det er bra med familien..” Hallo! Hva skjedde med den ekte oppriktige nysgjerrigheten på livet, akkurat slik som det er – på godt og vondt. Hva skjedde med nysgjerrigheten på seg selv og på andre, ikke på overflaten, men under lakken og på det som er helt på ordentlig?
Jeg utfordret en leder her en dag. Som svar på hvordan det gikk sa han ”Det går fint” Normalt pleier han å gi et mye mer nyansert svar. Jeg refererte til sønnen min Eirik som påstår at ”svaret fint, krever at man skraper litt i lakken” Et stort smil bredte seg, og vi kunne begynne snakke om det som virkelig var, i stedet for å gå rundt grøten.
At alt er fint kan fortone seg som helt meningsløst, når vi innerst inne vet det ikke er sant. Hvem ønsker vi å lure, hva er det vi ikke orker å forholde oss til, tror vi at det går over hvis vi gir det betegnelsen bra eller fint?
Det er ikke meningen å svartmale tilværelsen, heller å utfordre både meg selv og andre til å gjøre den mer nyansert. Et langt liv har lært meg at det er noe i enhver familie, og i enhver virksomhet. Det er interessant at det i større grad enn før er viktig å gjøre og si de riktige tingene, ikke stikke seg ut i negativ forstand, men gi inntrykk av at alt er i skjønneste orden på alle arenaer. For hva ville skje hvis det ikke var som det skulle. Hva ville skje om vi stakk oss ut og var annerledes, ikke så vellykket som andre, hadde andre oppfatninger osv.
Hva ville skjedd dersom vi hadde meningers mot, våget å være kjerringa mot strømmen, turte å utfordre fellesskapet når vi ikke var enige, eller rett og slett hadde mot til å være den riktige utgaven av oss selv, gi en riktig beskrivelse av det som er på godt og vondt. Det er jo det som er selve livet!
På den måten ville vi jo kunne påvirke eget og andres liv, eget og andres lederskap ved en oppriktighet og nysgjerrighet som bidro til at vi snakket om de viktige, spennende og meningsfylte tingene. Da ville vi sett, hørt og anerkjent på ”ordentlig”. Da ville vi kunne forandre det vi er en del av, påvirke og gjøre en forskjell.
Er jeg er naiv? Tenk deg – når var det du sist kjente et ekte engasjement, at blodet bruste i årene dine, at du fikk et skikkelig kick og tenkte YES, dette er herlig, det er sånn jeg vil ha det – dette skaper mening! Nei jeg er ikke naiv, men jeg tror fortsatt på det gode, og jeg synes fortsatt det er så deilig når noe skaper mening – når jeg kommer litt under den flotte lakken.
Så sitter du der rundt bordet og utfordrer det bestående, henter frem drømmene fra den gangen nysgjerrigheten og lekenheten hadde litt mer plass. Latteren, iver, engasjementet, høye stemmer i munnen på hverandre..
Under lakken finnes det en herlig patina, i ulike nyanser, med flotte farger og kanskje litt rust, men med en fargeskala om beskriver livet slik det er, og i en rytme som er slik den er ment å være.