Jeg har hele livet vært så innmari flink, nå er jeg snart 53 år og har lyst til å være den jeg er!
Forrige søndag delte jeg noen tanker og følelser som jeg kanskje aldri hadde trodd jeg noensinne ville komme til å gjøre. Responsen har vært uventet og overveldende. Snart har 24.000 lest bloggen. Når skjebnene treffer oss, er det gjenkjennende og setter i gang noe i oss, på godt og vondt. Takk til alle som har sendt gode tanker, kommentert og delt!
Denne uken har vært en litt tøff og annerledes uke. Den har vært det for meg, for de nærmeste rundt meg, og for oss i RightOn Consulting. Uken startet med å ta farvel til vakre Elvira, min firbente beste venn i 12 år. Jeg vet at det var riktig, men savnet er stort.
Både de følelsene avskjeden med Elvira satte i gang, og behovet for å ha noen tett på, har overrasket meg. Jeg har nemlig alltid klart meg helt selv – jeg har alltid vært så innmari flink. Jeg har modig tørket tårene mine når ingen har sett det, og jeg har alltid svart: Jo takk, jeg har det helt fint!
Jeg tror vi skal lære noe av utfordringene vi får i livet – på den måten har menneskene, skjebnene og hendelsene skapt mening for andre. De gangene jeg har lært mest eller hatt størst trygghet er når jeg har møtt motgang og stått i det.
For første gang på mange år har jeg følt meg helt alene, litt resignert, urolig, og virkelig trist.
For første gang i livet, hvor underlig det enn måtte høres ut, har jeg bedt om hjelp. Jeg har bedt om hjelp fra gode venninner om å sende gode tanker, jeg har bedt kjæresten min om å være litt ekstra glad i meg, og jeg har bedt kompanjongen min om å være litt ekstra tålmodig med meg. Og jeg har fått det jeg har bedt om! Den største tankevekkeren var når en av mine gode venninner synes det var godt å få være den vennen som fikk hjelpe, og gjøre gjengjeld. Hun var så tydelig på, at som venn trenger vi ikke bare å få hjelp, men også få lov til å hjelpe. Det å kjenne så inderlig på at noen bryr seg og har omsorg gjør uendelig godt.
Det er noe som heter ”business as usual”. Det var ekstra godt å ha en kompanjong som støttet og forsto, når vi allerede dagen etter avskjeden med Elvira holdt lederkurs i Ålesund.
Jeg har virkelig fått oppleve at de nærmeste rundt meg har vært der for meg når jeg har trengt det.
Jeg har også gjort noe annet for først gang på lenge. Jeg har vært helt ærlig. Når de nærmeste har spurt meg hvordan jeg har det, har jeg denne gangen svart: jeg har det helt forferdelig! Helt uten innpakning eller drama. Det er jo sant! Så hvorfor lyve om det? Fordi jeg skal beskytte omgivelsene eller ta for mye plass?
Det har virkelig ikke oppstått noen ubekvemme situasjoner i løpet av uken fordi jeg har bedt om hjelp eller svart sannferdig. Det som derimot har skjedd er at jeg føler meg sterkere, har lært mer om meg selv, og kommet ennå nærmere de jeg er glad i. Lærdommen denne uken har for meg vært at ved å tåle å vise meg sårbar kjenner jeg meg sterkere og tryggere, og enda mer takknemlig for de flotte menneskene jeg har rundt meg.
Det har ingen betydning hvem vi er, eller hvilken rolle vi har. Alle har vi behov for hjelp av og til, og å få lov til å si det som det er. Jeg tror ikke jeg er alene. Enten vi er mammaen, lederen, kollegaen, vennen – så blir spørsmålet:
Trenger du alltid å være flink? Hva ville skje hvis du var dønn ærlig? Hvem er dine gode venner eller kolleger, som du vet ville være der uansett? Tør du å spørre dem om hjelp? Hvilken forskjell ville det gjøre?
Det er bare en måte å finne det ut på..