Jeg så han på lang avstand, der han gikk målbevisst og dypt konsentrert ved siden av pappa og barnevognen. I rask gange nærmet jeg meg, og i det jeg skulle til å passere så kikket han på meg og sa ”hei hei” Jeg stoppet opp, tok ut proppene og musikken av ørene, og sa ”hei hei” Han så på meg og spurte ”kan jeg få hånden din?” Klart du kan få låne hånden min, sa jeg. Vi ble stående å prate litt og fant ut at pappa også hadde en ledig hånd, men at han egentlig ikke trengte den fordi han klarte seg jo så fint selv på den nye sparkesykkelen. Der sto han 2-3 år, med hjelm på hode, full av pågangsmot og tillit til at noen ville hjelpe hvis han trengte det.
Jeg bare sparker jeg, sa han..
I løpet av turen gikk jeg og tenkte på at vi er så fulle av tillit når vi er små, og så uredde for å spørre om hjelp. Når er det vi mister den naturlige tilliten og motet til å spørre om støtte? Når på veien blir vi full av grenser for hvem vi kan stole på og ikke? Hva er det som gjør at vi må skjule ”feil og mangler” fordi det kan vise og bevise at vi ikke er gode nok? Hvorfor blir det fort en stor greie å ikke mestre alt, og hvorfor er det kleint å måtte innrømme at vi må trene på et par ting?
Mange lederteam og team vi møter sliter nettopp med det å ha tillit til hverandre, og å våge å spille hverandre gode ved å be om hjelp. Mange ledere og medarbeidere er redde for å bli ”avslørt” i å ikke være gode nok i jobben sin. Mon tro om ikke det er slik på andre arenaer også. I familien, i kjæresteforholdet, blant venner, på idrettsarenaen og mange andre steder. Hvem kan jeg virkelig stole på? Hva er jeg virkelig god på? Tenk om de finner ut at jeg ikke er så bra likevel! – det kan bli vanskelig å tilkjennegi feil og mangler når vi har meldt oss på verdensmesterskap i mestring. Noen ganger lar vi kanskje være å strekke oss og utforske verden for å unngå å bli avslørt.
Kanskje er det nettopp når vi tør å være svake og be om hjelp, at vi kan følte oss sterke og stødige, og være tro mot oss selv.
Litt nede i gaten kom tilfeldigvis min 24 år gamle sønn Eirik susende på longboard. Han hadde også snakket med vår felles venn på sparkesykkel. Den tøffe lille gutten var nysgjerrig og ville gjerne prøve longboardet. Det er jo ikke farlig når du har en hånd hvis du trenger det!
Kanskje har du noe du har hatt lyst til å prøve, men ikke gitt deg i kast med ennå – på jobb eller privat. Tør du?
Takk lille tøffe gutt for inspirasjon!
God påske – kanskje fylt med noe du aldri har prøvd før, og med god bistand dersom du skulle trenge det.