Så skulle jeg altså bli 53 år før jeg skjønte det! Og så jeg da, som har så god selvinnsikt. Jeg jobber jo med kommunikasjon, og er så opptatt av selvutvikling. Pinlig..
I forrige uke ble jeg invitert av en venninne på foredrag med Kathrine Aspaas. Mange i mitt nettverk er venn med henne på sosiale medier, og raushetens tid og feiltastisk er begreper jeg stadig møter. Jeg har lurt på; hva er det med den dama? Sikkert flink. Jaja bra for henne.
Etter slitsomme uker på jobb, var det deilig å dumpe ned på første rad og bare ta i mot. En hyggelig kveld med en god venninne og med et åpent sinn, tenkte jeg at dette ville bli bra.
Jeg var litt uforberedt på det som møtte meg. I salen var en flott kvinne, smilende, tilsynelatende avslappet, testing av mikrofon, et par akkorder på piano, en liten vokaltest. Allerede da hadde noe sneket seg under huden på meg.
Tema: I raushetens tid. Første fulltreffer: ”Misunnelse er beundring som har gått seg bort!” Jeg er vel ikke misunnelig??! ..eller er jeg det? Det tok ikke mange sekundene for å sette opp en liste i mitt hode over personer eller situasjoner jeg er misunnelig på (les beundrer 🙂 Puh.. det er jo så mange flotte kvinner, som skriver bøker, og holder foredrag, som får til så mye, som er dritflinke på sosiale medier, og som er super kule og superpopulære. Neida jeg er ikke misunnelig.. Andre fulltreffer: Det er faktisk slik at jeg beundrer (les: misunner 🙂 de jeg gjerne skulle vært som selv. Altså – de tingene jeg gjerne skulle ha fått til selv, og som andre har fått til før meg kan komme ut som misunnelse. Gjør vondt å innrømme, men jeg har egentlig ikke sett på det slik før nå. Interessant!
Jeg har jo heiet på, skrytt av – har jeg virkelig ment det. Ja det har jeg, men noe i meg har likevel tenkt at pokker, det skulle ha vært meg.
Det er jammen meg lett å bli sabbotør selv for en god sak og for gode mennesker, helt umerkelig og subtilt.
Jeg får flere aha-opplevelser denne kvelden, og den viktigste er kanskje det å virkelig våge å se meg selv, gi meg en klapp på skulderen, og evne å være rause både på egne og andres vegne. Jeg håper jeg ikke er så aller verst, men det ga meg mye inspirasjon til å trene meg på å bli bedre.
Hvorfor rørte dette meg så sterkt? Jo kanskje fordi Kathrine har en så real og ærlig historie som mange kan kjenne seg igjen i. Hun har selvinnsikt og selvironi herfra og til månen, hun tar ansvaret selv, og hun øver fortsatt.
Det slår meg at dette er viktige refleksjoner og treningsområder for ledergrupper, for team som jobber sammen, i vennegjenger, familie – ja i enhver relasjon som skal utvikles.
Det ville jo faktisk gjort en stor forskjell om vi beundret, og genuint spilte hverandre gode, i stedet for å sitte på ”hver vår lille tue” og ønske det beste for oss selv. Vi har gode historier på ledergrupper som har så mye tillit at de spiller på lag, heier på hverandre og oppfører seg til det beste for helheten. I de ledergruppene er det plass til alle, og over tid blir alle vinnere – både hver for seg og sammen.
Det ble en flott kveld, gjennomført av en flott kvinne! Hun har vært, og er på en spennende reise, har skrevet en superpopulær bok, jammen meg kan hun spille piano og har en vakker stemme. Og der sitter jeg på første rad, glad, rolig og er full av beundring. Det finnes ikke en fiber i kroppen min som har spor av misunnelse. Denne veien har hun gått selv og hun står stødig. Hun har fortjent all heder og ære. Hun er en påminnelse og en inspirasjon om at jeg kan få til det jeg har lyst til dersom jeg ønsker det, og går inn for det!
Hvem er du misunnelig på?