Jeg har i mange år brukt begrepet ”å se seg selv i speilet”
Jeg lurer på hvorfor vi har en tendens til å finne årsaker utenfor oss selv. Hva er det som gjør at det er lettere å legge skylden på andre enn å ta ansvaret selv. Hadde det ikke vært for.. så hadde ikke..
I dag møtte vi 22 motiverte toppledere fra Nepal. I verktøykassen har de blant annet med seg ”The Mirror” et refleksjonsverktøy vi introduserte på første modul for 18 måneder siden. Det viser seg at det er et av de viktigste verktøyene de har fått, og mange av dem bruker det hver dag.
Det er slett ingen selvfølge for mange av disse kvinnene å ha gått på skole, og de har jobbet hardt både med studier og for å få den posisjonen de har i dag. Flere av den sitter i ledende posisjoner, og må likevel kjempe for å ha gjennomslagskraft. De sier selv at de ofte har lagt skylden på andre. På samfunnet, systemet, historien, familien og mange flere. Det er alltid noen å bebreide.
De har tilnærmet seg sin egen hverdagsledelse med et nytt blikk. De har i større grad sluttet å legge skylden på utenforliggende ting ved å innse at endringen ligger i dem selv. De våger å se seg selv i speilet. Når ting ikke går som planlagt, så tar de det nødvendige lederansvaret. Hvem vil jeg være som leder? Hvilke fotavtrykk vil jeg sette? Hva vil jeg at mine medarbeidere skal si om meg? Hva burde jeg ta tak i? Hva kan jeg påvirke? Hva i mitt tankesett og i min adferd kan jeg gjøre noe med for å skape forandring? Speilet blir et fint symbol på hvor vi søker sannheten, og hvor vi finner løsningene.
Jeg blir ganske stolt når jeg hører hvordan de har brukt speilet gjennom de siste 18 månedene. De sier ”the mirror” har endret deres lederskap og at deres egen gjennomslagskraft som leder er større.
Er det annerledes hjemme i Norge enn i Nepal? Neppe! Uansett verdendel, ledernivå eller problemstilling – det eneste du kan forandre er deg selv, og ved det positivt påvirke andre.
Så hvilken vei retter du speilet neste gang?..