Hanna hadde vært 19 år på fredag, og vakre firbente Elvira legger ut på sin siste reise i morgen.
Hele livet er en reise, med stoppesteder og stikkveier. Noen av dem er til glede, og andre skulle vi vært foruten. Sannheten er at enten vi har ønsket det velkommen eller ikke, så er det reisen som gjør oss til den vi er.
Jeg har aldri vært redd for å være personlig, men livredd for å være privat. Jeg er usikker på om jeg strekker strikken for meg selv i forhold til å være for privat, men jeg tror på det jeg føler og jeg tror på det jeg deler.
Hva er skillet på vår profesjonelle og private arena? Hvem er vi i de ulike rollene? Når vi møter menneskene rundt oss, kan vi se og skjønne skjebnene? Ville det gjøre en forskjell?
På fredag hadde min datter Hanna vært 19 år. Hun levde et helt liv, selv om det bare var 5 ½ år. Hun døde av hjernehinnebetennelse. Den siste dagen vi var sammen, varmet vårsola for første gang det året. På vei opp bakken til garasjen brukte vi lang tid og stakk hodene våre frem for å få varme på kinn og neser. Begge hadde fregner, og vi ønsket oss flere. Jeg var helt ute ved bilen utenfor barnehagen, da Hanna ropte etter meg og ville ha en klem til. Jeg løp tilbake, vi klemte, lo og sa vi var glad i hverandre. Jeg kom altfor sent til møtet den dagen. Det gylne øyeblikket fra den dagen, har holdt meg i troen på at vi klarer det utenkelige, og at livet tross alt er vakkert!
På fredag gråt jeg mange tårer. Tårer for sorgen over å miste, men også takknemlighet over at Hanna var i livene våre i hele 5 ½ år.
Elvira kom til oss året etter at Hanna døde. Elvira – verdens vakreste hund. Leken, lojal, lydig og varm. For et spennende og morsomt liv vi har hatt sammen! Men alt har en ende. Vi har en avtale hun og jeg. ”Det holder så lenge det holder”
Nå er reisen slutt. Etter flere ukers sykdom, er Elvira sliten og trett. Det er ikke lengre krefter til å løpe etter kongler som blir kastet, etter kaste seg utfor høye svaberg og svømme. Akkurat på fredag innså jeg at avtalen vår måtte innfris. ”Det holder så lenge det holder”
I går var vi på ”sesongens” siste båttur til Kragerø. Trygt i mors favn, med en litt sliten redningsvest som tilhører en skikkelig skipshund. Vi har vasset på stranden i dag, og på teppet i sofaen ligger en vakker, sliten og fornøyd Elvira som legger ut på sin siste reise i morgen. Vi har valgt å være på hytta siste helgen, og vi nyter de siste timene sammen. I skrivende stund har hun blitt hjulpet opp i en av sengene fordi der er det så deilig og varmt.
Livet går ikke alltid slik vi har planlagt, og det er noen stoppesteder og sideveien vi kanskje gjerne skulle sluppet. Noen er selvvalgt og andre uunngåelige-
Jeg er så glad for at jeg kom for sent til møtet den dagen for 13 år siden, og jeg er glad for hvert eneste vakre øyeblikk denne helgen.
Jeg har grått i 3 dager, fordi jeg blir aldri verdensmester i livets skole. Men det jeg vet er at selv om det gjør aldri så vondt, så er livets krydder og det som gjør at vi kan gå videre, nettopp de gylne øyeblikkene vi tar vare på. Det koster litt å stoppe opp når det blir vanskelig, fordi det letteste er å løpe forbi.
I morgen er det ugjenkallelig forbi, og jeg reiser hjem alene i bilen. Jeg vet det blir tøft og jeg vet at jeg klarer det.
Så bak fasaden lever det en sann historie. Bak smilet skjuler det seg både sorg og glede og bagasje i bøtter og spann. Det gjelder å stoppe opp og ta vare på øyeblikkene – det kan vise seg å være det mest verdifulle vi har.
Sånn er det for oss alle. Husk å ta vare på alle gylne øyeblikk, og husk at alle bærer sin egen historie. Uavhengig av arena – alt hører sammen med alt, og vi er ikke bare det ene eller det andre. Men det er til syvende og sist du som velger hva du vil ta vare på som dine gylne øyeblikk!